Om innsamlingen av bildene 
I 1982 markerte landets universiteter 100-års jubileum for kvinners adgang til høyere utdanning. I den anledning ble utstillingen "Alma Maters døtre 1882-1982" vist ved Universitet i Oslo.
09.06.2005
Jeg ble den gang engasjert for å samle materiale til denne utstillingen. Her skal jeg fortelle litt om innsamlingsarbeidet og litt om den historien som materialet gir glimt av.

En vesentlig del av arbeidet har vært å oppsøke familiene til tidlige kvinnelige akademikere for å låne fotografier. Jeg møtte stor velvilje. Det var til og med slektninger som fikk brakt gamle foto ned fra hytta, slik at de kunne avfotograferes. Alt i alt er det ca 750 bilder som er samlet inn. De tilhørende opplysninger foreligger som notater. Samlingen ble senere overlatt til Universitetsbiblioteket i Oslo (nå Nasjonalbiblioteket Oslo).

Samlingen faller i 2 deler. Foruten kvinnelige akademikere og deres familier, inneholdt de forskjellige album jeg fikk låne også kulturhistorisk stoff som jeg antok ville være interessant å registrere. F.eks.: En lektor-familie tilbrakte sommeren 1924 på et småbruk ved Børsjøen i Trøndelag. Kona og mannen på bruket ble fotografert i det daglige slitet. Eller f.eks. samlingen til landets første teologi-studine: Hun giftet seg (selvfølgelig) med en teolog og etterlot seg fotografier av personer på de ymse steder hvor ektemannens prestekall førte dem. Bildet av Leseforeningen på Voss i 1890 av syv verdige herrer med viftepalmen i bakgrunnen og langpipe i munnen etterlater ikke det minste spor av tvil om at det er stedets honoratiores som her er samlet til åndelige sysler. Deres navn og stilling er t.o.m. notert bak på bildet. Slike foto håper jeg å få luket ut og oversendt de lokale fotosamlinger, hvor de rettelig hører hjemme.

Da jeg ble engasjert for samlerarbeidet til utstillingen i 1982, hadde jeg holdt på med å "redde" kvinnehistoriske bilder siden 1979. Jeg studerte geologi og etterlyste de første kvinnene i faget. Det førte til at jeg traff landets første kvinnelige geolog, Mimi Johnson Høst (1890 - 1980). Møtet med henne og hennes glemte historie gjorde dypt inntrykk. Jeg bestemte meg for å "kartlegge" landets kvinnelige geologer. De 4 første tok eksamen 1912, 1919, 1924 og 1940. Kandidatene fra -19, -24 og -40 var døde, men jeg oppnådde likevel å få tak i foto av dem alle på feltarbeid. Den lille "spesialsamlingen" inneholder i seg selv mye kvinnehistorie. Ta f.eks. på bildet av Mimi Johnson som praktiserende berg-student i Kongsberg-gruvene 1911.

Jeg hadde etterlyst bilder av henne hos konservator ved Bergverksmuseet og han hadde forsikret meg om at det ikke fantes. Da jeg fikk dette bildet og viste det til konservator, begynte han å le: Jo, det bildet kjente han. Da han ordnet billedsamlingen på museet, hadde han undret seg over hva den kvinnen mon foretok seg i gruven. Som kjent ble det i 1892 innført lovforbud mot kvinners arbeid under jord. Med uangripelig logikk noterte derfor konservator bak på bildet "Fotografens kone?" Slik går det med kvinnehistorien. Den viskes ut dersom ikke kvinnene selv sørger for at den blir bevart.

Et av de fineste bildene i samlingen er dette fra 1882 av amatørzoologen Birgitte Esmark (1841 - 1897). Hun var over 40 år da kvinner fikk adgang til eksamen artium og til Universitetet. Hun hadde derfor ingen eksamen i faget. Men hun hadde gjort seg bemerket som spesialist på snegler og fikk, som første kvinne, stipendium fra Universitetet i 1879. Ved hjelp av telefonkatalogen, dette fremragende forskningsredskap, fikk jeg kontakt med en av hennes grand-nevøer. Han lånte meg dokumenter fra familiens arkiv. Som takk sendte jeg ham en liten skisse av hans grandtante som jeg hadde "trukket ut" av hennes vitenskapelige publikasjoner:

"Jeg har prøvet å vandre ved siden av henne mens hun samler snegler. Hun har en inderlig glede ved dette som slår igjennom den tilsynelatende tørre oppregning av de innsamlede eksemplar: "paa stene og træstykker i dammer og grunde brønde...", på Langø "under smaa orebuske i nærheden av de dyrkede marker paa øens vestside", i 1874 i Bamble "paa vaade stene ved en gammel mølle", "...i præstegaardshavens skyggefulde lund ved bækken". På vestsiden av Helgøya henger hun utover båtripen og bunnskraper på 30 meters dyp. Hadde hun korsett på seg, mon tro? En engelsk bok, forfattet av en samtidig naturentusiastinne, gir råd om påkledning for damer ved feltarbeid: Skjørtene bør ikke gå nedenfor ankelen, kapper og sjal bør unngås i størst mulig utstrekning og en hat er langt å foretrekke for en kyse. Da fikk jeg en telefon tilbake. "Jeg mener at det finnes et fotografi av henne i feltutstyr. men det eies av min datter som er bosatt i Fjerne Østen." Slik kom bildet en tur hjem fra den andre siden av kloden. Bare den som selv er bitt av samler-mani kan forestille seg min fryd da det ankom. Ikke mindre frydefullt var det at konservator Astrid Bugge kunne fastslå: Ganske riktig. Damen bærer korsett!

Slik er da denne samlingen bygd opp bit for bit. jeg var så heldig å få hjelp til avfotografering av bildene av fotoavdelingen ved Det matematisk-vitenskapelige fakultet, UiO. De rigget til en liten repro-avdeling for meg i en krok av Geologisk institutts bibliotek, hvor jeg arbeidet. De rådet meg mht film, eksponering og slikt. Dermed var det bare å knipse i vei. En profesjonell fotograf kan sikkert finne mangler ved resultatet. Men i dette tilfellet var det bare å finne en rimelig løsning på konflikt mellom kvalitet og kvantitet. Hele påskeferien gikk med og mange weekender og kvelder. Men hva gjør det, når du selv er overbevist om at det er viktig å kunne vise våre døtre og våre sønner hva oldemor og bestemor bedrev - for ikke å snakke om deres mange ugifte søstre.

Når jeg er så trygg på at det var riktig å bruke tid på å samle inn disse bildene, var det ikke minst takket være den lærdom jeg høstet 1979 på et 3 dagers seminar om bevaring av gamle fotografier. Seminaret var arrangert av Norges Fotografforbund og Norsk Kulturråd. Vi kan si det slik at et av de frøene som der ble sådd, blomster i form av bildesamlingen og utstillingen. Vi som sto bak utstillingen fikk stadig kommentarer og vi mente at disse bildene virket som et speil for mange av tilskuerne. Et slags historisk speil, hvor konturene av egen identitet kommer til syne for første gang. Det er vel dette historie egentlig dreier seg om: Den hjelper oss til å stille vår hunger etter svar på det evig utløste spørsmål "Hvem er jeg?" Også fotohistorien. Kanskje særlig historiske foto!

Oppdatert versjon av artikkel trykket i Norsk fotohistorisk årbok

Av Vibeke Eeg-Henriksen.