Prestedatteren fra Ramnes som ble Norges første kvinnelige zoolog 
Indre Vestfold har mange interessante kulturminner, sier NAFs veibok. Den som har sansen for kvinnelige naturforskeres historie bør merke seg riksvei 35.

På Eidsfoss Jernverk bodde Christine Marie von Cappelen (1966-1849). Hun etterlot seg - riktignok anonymt - en håndskrevet liten flora over plantene på Eidsfoss. Hun kan dermed regnes som vår første kvinnelige botaniker.

En tre mils vei lenger sør (og et par generasjoner fremover i historien) kan du ta vestover til Ramnes. Der, oppe under åskammen, med vidt og vakkert utsyn over bygda, ligger prestegården hvor zoologen Birgithe Esmark (1841-1897) vokste opp.
18.07.2005
Året 1880 utga hun sitt første arbeid: «Bidrag til Kundskaben om Utbredelsen af Norges Land- og Ferskvandsmollusker». Første linje lyder: «Ramnæs i Jarlsberg». Jeg skal ikke påstå at denne linje setter Ramnes i sentrum av Norgeshistorien for første gang siden slaget på Re i 1177. Men en milepæl er det: Dette er nemlig første gang i Norge at en kvinne fikk utgitt et naturvitenskapelige arbeid. Forfatterinnen hadde til og med som første kvinne, fått stipendium fra Universitetet til støtte for sin forskning. Det var i 1879, fem år før kvinner fikk adgang til Universitetet.

Så hadde hun da også tre generasjoner naturforskere bak seg: Hennes farmor var datter til direktøren for Kongsberg Sølvverk, den danske zoologen-mineralogen M. Th. Brunich. Hennes farfar, Jens Esmark, var Norges første professor i mineralogi. Hennes onkel, Lauritz Esmark, var professor i zoologi og hennes far, sogneprest Esmark, var en kjent amatør-mineralog og -kjemiker.

Da han flyttet til Ramnes med sin familie var Birgithe 8 år gammel. De 20 årene som fulgte kan ikke ha vært gode hverken for henne eller familien. De kom flyttende fra Brevik, hvor prestefruen hadde sin familie og hvor presten hadde vært høyt skattet av sine sognebarn. I Ramnes gjæret «en pietistisk retning med foragt for det timelige livs gaver og krav»:

Den praktisk anlagte sognepresten kom ikke godt ut av det med sin menighet. Like etter hans avskjed i 1869 kom det endelige bruddet mellom Statskirken og legmannsbevegelsen: Den Jarlsbergske Frimenighet ble stiftet.

Brigithe hadde vært en uvanlig oppvakt og livlig liten pike, men i 12-års alderen ble hun innesluttet og sykelig. Hvor meget overgangen fra den utadvendte kystbyen til den mer isolerte Ramnesbygda kan ha betydd, er ikke godt å vite.

Sikkert er det at datidens foreldre anså det viktig å luke vekk hos døtrene «ukvinnelige» trekk som oppvakthet og livlighet: «Hun ble bundet med flidens og huslighetens velgjørende bånd, men også med alle disse småklemmer hvorved den lille pike skal lære å te seg som det kvinden sømmer», beretter en roman fra samtiden. Prestefruen var kjent for sin evne til å forme gode husmødre. Hun hadde stadig unge piker «fra dannede familier» til opplæring.

For disse kvinnene var ekteskap den eneste «karriere-mulighet». De ugifte bodde hos slektninger, eller de kunne tjene en smal skilling som guvernante pikeskole. For Brigithes generasjon ble problemene akutte:

Industrialiseringen gjorde store deler av kvinnearbeidet i hjemmene utlønnsomt, slik at «de gamle tantene» ble en tung bør. Den innsnevret også ekteskapsmarkedet ved å sende skarer av unge menn som emigranter over blåmyra.

Hvor hardt Birgithe ble kjørt for å lære seg å bli en kvinne slik man «i disse gifteknappe tider vil have dem», vet vi ikke. Det var kanskje heldig for henne at hennes pappa også må ha følt seg isolert i Ramnes: Hun fikk lov til å fordype seg i hans boksamling, og han snakket med henne om sin forskning. Kanskje tok han henne også med når han strøk rogn og melke av nyfanget sjøørret og satte yngel i småbekkene? «Dette har gjort elven her meget fiskerik,» skriver presten.

Grunnlaget for naturforskningen har hun i hvert fall tilegnet seg i Ramnes. I den første avhandlingen hennes kan vi bl.a. lese om sneglene i prestegårdsskogen og om muslingene «på Ramnæselvens stenede bund». Noen av funnene har hun datert, slik at vi ser at hun begynte sine samlinger før hun forlot Ramnes for godt i 1868. Hva mon «Jarlsbergerne» har tenkt om denne prestedatteren som vasset i elven og sanket unyttige dyr?

I 22-års alderen kom Birgithe inn i en religiøs krise, og helsen ble stadig dårligere. Til slutt mente legen å konstatere «brystsyke» og Birgithe ble sendt til Madeira. Lenge var hun så syk at hun ikke kunne gå og var beredt på å dø, står det. Men så kom omslaget.

Til Madeira dro nordmenn i forrige århundre for helsebot - om de hadde råd. Men for velstående briter var øya blitt et yndet feriemål. Var det noe britiske damer kunne kaste seg over i sin travle lediggang, så var det «naturhistorie»: Innsamling av skjell, planter og insekter ble ansett som sunt og passende for unge piker, og som nyttig for mødre som igjen kunne vekke sine barns interesser. Kort sagt: På Madeira gjenvant Birgithe sin helse. Hun fant større sjelefred og dyrket naturhistorie. Bl.a. samlet hun et stort antall insekter som ble gitt til Zoologisk Museum ved hjemkomsten i 1869.

Nå var de vanskelige Ramnes-årene slutt også for hennes far. Han ble pensjonert og slo seg ned i Christiania med konen og den ugifte datteren. Hun studerte nå for alvor. Det var ikke-marine snegler som ble hennes spesialitet. Faren oppmuntret henne, og onkel professor sørget for at hun fikk følge forelesninger ved Universitetet. Det hadde vært utenkelig for en dame, inntil da. Året 1874 tilbragte hun i Bournemouth hos en britisk venninne fra Madeira-tiden. Her fortsatte hun sine naturhistoriske samlinger og knyttet dessuten kontakt med kvinner engasjert i «kristelige barmhjertighetsgjerninger»:
«Frivillig sosialt arbeid» ville vel vi kalle det.

Hun underviste også i naturfag ved Christianias mest ansette pikeskole «hvor Noblessen av Wedeler og Løvenskiolder der findes» skrev hennes pappa, den gamle sogneprest. Om sogneprestfamilien var blitt kjent med «noblessen Wedel» i Ramnes-tiden, eller om det var lærerinneposten som førte Birgithe til Jarlsberg Hovedgård på innsamlingsferd, vet jeg ikke, men kildene beretter at møtet med Ida Wedel Jarlsberg i 1882 ble avgjørende for dem begge: «De fant snart ut at Gud måtte ha en mening med å la dem møtes, da de både i oppfatningen av den Evangeliske Sannhet og m.h.t. forståelse av kvinners kristelige arbeid hadde samme syn». Dermed var spiren lagt til det som ble slutten på naturforskeren Birgithe Esmark!

I første omgang har visst disse to også delt sneglejaktens gleder: «I Jarlsberg-parken samlet Comtesse Wedel i løpet av noen timer tusenvis av disse artene,» skriver B. Esmark. I et annet arbeid ser hun: «Det eneste sted hvor denne arten finnes i store mengder er hagen og parken på Jarlsberg. Comtessen samlet dem for meg, på frukttrær og på stammene av ek, bøk og asketrær». Videre forteller hun at hun fikk satt ut en svensk snegleart i Jarlsberg-parken

Denne sneglesamlende baronessen var født 1855 og ble sendt på malerskole i Christiania og Tyskland (i tillegg til guvernantekurs og musikktimer, var malerskole en av de få valgmuligheter). Kunsten bli utgitt til fordel for en hoffdamestilling hos dronning Sophie fra 1878. Men i 1885 ble Ida Wedel permittert fra stillingen: Da skulle «venstreopprøreren», den nye statsminister Johan Sverdrup, holde middag for det svenske kronprinsparet på visitt i Christiania. Hoffdame Ida nektet å delta: «En Wedel går ikke til en oppvigler,» erklærte hun.

Var det Ida Wedels ledige krefter som trakk Birgithe Esmark hlet over i «kvinders kristelige arbeid»?

Fra 1879 til 1886 kan vi følge Esmarks utvikling som zoolog: Hun hadde et studieopphold i Uppsala og foretok forskningsreiser på Østlandet og i Nord-Norge. Hun fikk offentliggjort resultatene sine i Norge, Tyskland og England. «Den Naturhistoriske Forening i Christiania» oppnevnte henne til sin spesialist på snegler i et bredt anlagt forskningsprogram, og i 1886 deltok hun på en kongress av skandinaviske naturforskere. Tidligere hadde kvinner ikke deltatt på disse møtene. Nå stilte Sverige med to kvinnelige delegater og fra Norge, altså frøken Esmark. Men samtidig var hun for lengst engasjert i sitt «kristelige barmhjertighetsarbeide». Den siste vitenskapelige artikkelen hennes utkom 1886. Det er intet i den som tyder på at forskeren Esmark har tenkt å legge sine elskede snegler på hyllen. Men slik ble det, og det er her jeg aner Ida Wedels medvirkning.

De siste årene av Birgithe Esmarks liv tok den sosiale innsatsen all hennes tid. Her utfoldet hun et administrasjonstalent som vakte oppsikt. Få år senere organiserte hun og Ida Wedel den norske avdelingen av Verdens Kvinners Kristine Avholdsforbund: Hvite Bånd. Ida var leder og Birgithe var sekretær. De må ha utfylt hverandre på en makeløs måte, for da Birgithe døde i 1897, bare 56 år gammel, trakk Ida seg fra det sosiale arbeidet og tok opp igjen sin ungdoms pensel og palett.

Hver på sin måte spilte altså disse to en hovedrolle i historien om kvinnene i naturvitenskap i Vestfold.

Av Vibeke Eeg-Henriksen. Fra Tønsberg Blad 17.3.198?