De første kvinnelige universitetsbiologer 
Finn Egil Eckblad, tidligere professor i botanikk, lavere planters systematikk, ved Universitetet i Oslo, forteller om Norges første kvinnelige biologer. Noen av dem var ansatt ved naturhistoriske museer, andre leverte mye materiale til samlingene fra sitt feltarbeid. Forfatteren omtaler Birgithe Elise Esmark, Emily Arnesen, Kristine Bonnevie, søstrene Thekla Resvoll og Hanna Resvoll-Holmsen og Astrid Karlsen.
09.06.2005
Av de første kvinnelige biologer i Norge var bare to direkte knyttet til museer som konservatorer, nemlig Emily Arnesen ved Universitetets zoologiske museum i Kristiania, og Astrid Karlsen ved den botaniske avdeling av Bergens Museum, siden Universitetet i Bergen. Men alle hadde tilknytning til museer ved at de samlet og identifiserte planter og dyr som fremdeles oppbevares på museene. Tildels fikk de også materiale til revisjon. Der er sånt som ikke kaster så meget av seg om det ikke fører til en publikasjon. Disse som så mange andre forskere brant nok inne med atskillige upubliserte muligheter.

Snegler og muslinger

Den aller første, Birgithe Elise Esmark, 1841 - 1897, var født for tidlig til å få en formell utdannelse. Kvinner fikk ikke adgang til å ta eksamen artium og dermed adgang å til studere ved Universitetet før i 1882. Hun var imidlertid meget begavet, men også mye syk og under et lengre opphold på Madeira for helsens skyld, fikk hun sine to hovedinteresser i livet. Den ene var mollusker (snegler og muslinger) som hun samlet i strandkanten. I Kristiania fikk hun noe veiledning av sin onkel, Laurits Martin Esmark som først var konservator, ved Zoologisk museum, for så i 1863 å bli professor. Hun konsentrerte seg om norske land- og ferskvannsmollusker. I årene 1880 - 1886 publiserte hun flere betydelige arbeider over denne dyregruppes forekomst i Norge, både i norsk, engelsk og tysk tidsskrift.

I 1884 døde hennes onkel og hun gikk snart helt opp i sin annen hovedinteresse, nemlig barmhjertighetsarbeide. Sammen med Ida Wedel-Jarlsberg satte hun igang en rekke tiltak for de aller uheldigste, særlig i Pipervika (Vika) i Kristiania. Hun var bl.a. den første sekretær i K.F.U.K i Norge. Men det er som molluskforsker (malakolog) og den første kvinnelige zoolog i Norge vi minnes henne her. Mollusker hun samlet oppbevares fremdeles på Zoologisk museum i Oslo.

Spongiolog

Emily Arnesen, 1867 - 1928, var født i Kristiania og ble student i 1889, bare 7 år etter at kvinner fikk adgang til å studere. Hun måtte ta arbeide som lærerinne av økonomiske grunner så det gikk langsomt med studiene. Hun søkte til zoologien hvor Johan Hjort var blitt konservator ved det zootomiske (dyreanatomiske) museum i 1893 og som ivret for en moderne undervisning. Hun satte seg inn i den moderne teknikk og publiserte et par arbeider i sammenliknende anatomi i 1898.

Så gikk hun over til å studere svamper og ble den første som gjorde inngående studier av denne dyregruppen i Norge. Hun var blitt spongiolog. I årene 1900 til 1903 kom hennes tre første arbeider over norske svamper. I 1903 studerte hun hos Arnold Lang i Zürich og tok doktorgraden der samme år. Hun var altså den førte norske kvinnelige biolog som tok doktorgraden, faktisk tre år før Kristine Bonnevie. Etter et opphold hos Max Weber i Amsterdam ble hun i 1905 ansatt som konservator ved Zoologisk museum i Kristiania. Hun var sterkt interessert i sitt museumsarbeide og meget samvittighetsfull. Hun dro en vesentlig del av lasset da Zoologisk museum i årene 1908-09 skulle flyttes fra sentrum til den nye museumsbygningen på Tøyen. Inntil 1908 hadde hun vært museets eneste konservator, da kom det to nye, T. H. Schøyen og Alf Wollebæk. Det tidkrevende museumsarbeidet, med nymontering av utstillingssamlingene og etterhvert sykdom gjorde at det ble få publikasjoner fra hennes hånd. Hun hadde det vanskelig og ble i sin egen tid nærmest undervurdert av sine norske kollegaer, men sier Broch i Zoologiens historie i Norge: «hennes ettermæle blant spongiologene er annerledes; hennes arbeider har ord på seg for å være både solide og omhyggelige.» På grunn av svekket helse søkte hun avskjed i 1926, men døde allerede to år etter.

Den ruvende Bonnevie

Kristine Bonnevie, 1872 -1948, er utvilsomt den mest ruvende kvinneskikkelse i norsk biologi. Hun var den midterste av ni søsken, datter av daværende skoledirektør Jacob Aall Bonnevie, senere stortingsmann og statsråd. Hun gikk på Ragna Nielsens gymnas og tok realartium i 1892. .

Ved universitetet kom hun snart i kontakt med den dynamiske Johan Hjort og alt i 1895 publiserte hun sin første artikkel sammen med Hjort i et tysk tidsskrift. Da Hjort flyttet til fiskeri-undersøkelsene i Bergen, ble hun i 1900 hans etterfølger som konservator ved det zootomiske museum som i praksis gikk opp i Zoologisk laboratorium. Hun skrev noen få systematiske arbeider, men kastet seg over cellebiologiske problemer og disputerte i 1906. Hun fikk frie tøyler til å modernisere undervisningen som hun gikk inn for med glede og entusiasme. De eldre zoologi-professorene Ossian Sars og Robert Collett gikk inn for at hun skulle bli professor, noe hun ble i 1912 etterat Stortinget hadde gitt kvinner adgang til å inneha embeter. Året etter fikk kvinner også stemmerett!

Hun var meget glad i ungdom, både egen familie og studenter og hadde stor omsorg for dem. Aulakjelleren og Blindernkjelleren er minder om dette.

Noe museumsmenneske var hun ikke, men hun bearbeidet en del marint materiale som oppbevares på det Zoologiske museum i Oslo.

Søstrene Resvoll

Søstrene Thekla Resvoll, 1871 -1948, og Hanna Resvoll-Holmsen, 1873 - 1943, våre to første kvinnelige botanikere, var aldri ansatt ved noe museum, men de leverte begge atskillig materiale fra sitt feltarbeide til herbariet på Botanisk Museum i Oslo. Begge arbeidet med fjellplanter og deres livsvilkår, Hanna til og med Svalbards flora. Hennes hovedfagsoppgave i 1910, var basert på to års feltarbeide deroppe og ble skrevet og publisert på fransk! Thekla var mest opptatt av fjellets snøleieplanter og disputerte på dette tema i 1918, - den første kvinnelige doktorgrad i Norge.

Thekla Resvoll som også hadde gått på Ragna Nielsens gymnas og selv undervist i botanikk der, bl. a. Sigrid Undset, ble den første amanuensis ved Botanisk Laboratorium i Oslo i 1902. Hun fortsatte som det til hun falt for aldersgrensen i 1936 (65 år for kvinner den gang.) Hun var en dyktig og høyt elsket lærer, «det var glans og munterhet over hennes timer,» har en sagt. Hun skrev vår første populære fjellflora. Hanna Resvoll-Holmsen var mye syk som ung og hadde derfor en lengre vei frem. Hun ble universitetsstipendiat 1915-20, så dosent i plantegeografi fra 1921. Et dosentur hun fikk ikke uten konkurranse, da den unge Rolf Nordhagen ble innstilt som nr 1 av to av de sakkyndige. Fakultetet valgte likevel å følge mindretallet. Hun skrev en Svalbards flora, men var især en våre aller første, glødende naturvern-forkjempere. Hun var en ildsjel, stridbar som hennes sønn sa. Hun gjorde en betydelig innsats for saken. Med all rett har Bredo Berntsen senere kalt henne Norges første grønnstrømpe. En hederstittel!

Pioner ved Bergens Museum

Astrid Karlsen, 1889 -1973, ble den første kvinnelige botaniske konservator, selvom tittelen var amanuensis. Hun ble ansatt som dette ved den botaniske avdeling av Bergens Museum fra 1920, hvor hun dels hadde ansvaret for a holde orden på navne-etikettene i Botanisk hage, dels ta seg av innordning og bestemmelse av nytt materiale i herbariet. Hun ble cand. real. 1922 med en hovedfagsoppgave på et plantefysiologisk emne og publiserte et par arbeider over denitrifikasjon i jord. Senere kastet hun seg over slimsoppene, Myxomycetes, og publiserte et par arbeider om deres forekomst i Norge. Hun skaffet museet en vakker samling av disse eiendommelige, små organismer, og økte antallet kjent fra Norge ganske betydelig. Hun søkte avskjed av helsemessige grunner i 1949.

Kilder

Broch, H. 1954: Zoologiens historie Norge.

Eckblad, F.-E. 1991: «Thekla Resvoll og Hanna Resvoll-Holmsen, to glemte? -- pionerer i norsk botanikk». Blyttia 49:3-10.

Norsk Biografisk Leksikon.

Studentene fra 1889, 1892, 1902, 1909.

Nekrologer

Av Finn-Egil Eckblad. Fra Museumsnytt 1.1995